Etter en stund kunne jeg reise meg og fikk ringt. Førstehjelpere og sykepleier kom raskt til og etter kjapp undersøkelse ble jeg ledet til sykestua. Der ble jeg undersøkt med tanke på hjertetrøbbel, men alt så ut til å være i orden. Jeg fikk roet meg ned og følte meg noenlunde ok, men det var skjedd noe med meg som gjorde at det fortsatt var en uro i kroppen. Jeg fikk en kraftig øresus da dette skjedde, den har jeg fremdeles, ser ut som den er vanskelig å bli kvitt.
Samme kveld fikk jeg ett lignende anfall og ble skikkelig redd, redd for smerter og ett snev av dødsangst. Jeg fikk egentlig ikke vite hva det var som feilte meg før en uke etterpå. Jeg var så redd for att det var noe galt med hjertet mitt og tenkte på dette hele tiden og fikk anfall i ett kjør. Jeg ble sendt på land og kontaktet legen min som sendte meg til en indremedisiner som tok alle prøver som har med hjertet å gjøre. Han fant ett sundt og sterkt hjerte og mente at fysisk var jeg helt ok. Han sa at det som var skjedd var at jeg slet med angst.
Angst, jeg???? Jeg har jo alltid vert rolig og avbalansert og har vert oppe i situasjoner som har vert tøffe og meget krevende både fysisk og psykisk, men har kommet ut av det helt fint hver gang. Ja, ja, men det er slikt som kommer plutselig for mange, sier legen. Han skrev ut nervetabletter så jeg hadde å roe meg på. Jeg var ikke lysten på å bruke slike tabletter, men tok en når jeg hadde det på det verste. Jeg hadde anfall flere ganger, og de kom som lynet, uten forvarsel.
Jeg besvimte på de utroligste plasser. Noen ganger midt i byen blant folk, som reagerte; ”åh full mitt på dagen, ring politiet hørte jeg langt vekke”. Jeg fikk alltid hjelp til å komme meg, men var utslitt etter ett slikt anfall. Jeg kom meg på jobb, men i samråd med legen hadde jeg forbud mot å kjøre kran, det er altfor farlig å svime av med slikt ansvar.
Jeg fortalte mine kollegaer hva jeg slet med, og det var fornuftig, for da visste de hva de hadde med å gjøre når jeg ble fjern og usosial, de tok vare på meg og jeg fikk den omsorgen jeg trengte. Hjemme hadde jeg en meget forståelsesfull kone på den tiden, vi er skilt i dag, men det har ikke noe med angsten å gjøre. Hun støttet meg i alle forsøk jeg gjorde for å finne ut hvordan jeg kunne bli frisk, for lete etter løsning gjorde jeg hele tiden, jeg ville ikke finne meg i å ha det slik. Tablettene brukte jeg syv stykker på ett år, så jeg følte at det ikke var løsningen for meg å bruke slikt. Jeg kunne våkne mitt på natten og da var jeg livredd, men hadde ikke peiling på hvorfor.
Jeg kjente hele tiden på pulsen, og enten var jeg redd for jeg synes den var for høy, eller like ens hvis den var for lav, jeg var syk, noe er galt jeg klikker snart eller får hjerteinfarkt, noe er i hvert fall forferdelig galt, jeg tenkte slik hele tiden og det var en tung ond sirkel det hele. Jeg satt å så på TV og oppdaget plutselig en hvilepuls på 120, noe som virkelig gjorde meg opprørt, jeg svimte av, det kom av hyperventileringen som jeg ikke var klar over att jeg gjorde. Jeg følte at når anfallene kom, var det krefter i kroppen som bestemte alt. Jeg hadde ikke kontroll, det var en forferdelig hjelpeløs tilstand. Jeg fant ikke ut hva det var som fremkalte anfallene, de bestemte selv når de ville ta meg, og det gjorde de.
Jeg var ofte deprimert og det vanligvis gode humøret mitt var borte i lange tider. En dag jeg snakket med en god kollega kom ett råd som skulle vise seg å være godt for meg. Begynn med meditasjon sa han, for han hadde vert i en lignende situasjon og kom seg etter han startet med meditasjon.
Jeg fikk plass snart etter på noe som heter Acem meditasjon, dette hjalp meg til å roe ned og jeg hadde lenge utbytte av dette, jeg sluttet med å besvime, jeg hadde bedre dager og kunne starte krankjøring igjen. Dette var bra nok tenkte jeg, i hvert fall i forhold til hvordan jeg hadde det før.
Det var noe som manglet, jeg ville mer, noe som virkelig gjorde meg komplett. Så kom Silvametoden inn i livet mitt, det var min eldste datter som anbefalte meg å lese boken SilvaMetoden ”Din Indre healer”. Den fenget meg så grundig at jeg fulgte slavisk alt jeg leste og fant fort ut at dette er det jeg trenger. Jeg ble fort interessert i fjernhealing, for det var flere i familien som var meget syke. Dette virket, jeg fikk utrolige tilbakemeldinger så jeg var overbevist om at dette hadde effekt.
Jeg tenkte, det skulle vert kurs i SilvaMetoden, men det er vel bare en bok vi kan forholde oss til. Jeg var dog fornøyd med å komme på nivå å arbeide med det som boken gav meg. Så en dag på ett venteværelse hos en terapeut, dukket det opp mitt på en side. KURS I SILVAMETODEN, jiipppiiiii!
Dette var ett gammelt blad, men jeg fant ett tlfnr. som jeg ringte før jeg hadde fått skoene av meg hjemme. Jeg traff på Øystein som med sin behagelige stemme ønsket meg velkommen til kurs. Jeg kunne ikke få kurs i Bergen på lenge for jeg var på jobb hver gang det var kurs, men jeg skulle på kurs og havnet i Stavanger kort tid etter. Dette er det beste som kunne hende meg og min helse, ja, andres også. Allerede på kurset fikk angsten min så mye juling at jeg skjønte at nå blir det en lettere å komme helt i mål. Ja, det gikk fort da, jeg gikk på nivå etter oppskriften, men fant ut at jeg hadde utbytte av å gå på nivå flere ganger for dagen når angsten banket på, ja jeg nyttet selve angsten til å knekke den. Når jeg kjente noe var på gang, fant jeg så raskt jeg kunne ett sted å være for å komme på nivå. Jeg gikk gjennom det vanlige jeg hadde lært, så startet jeg med å forsterke angst situasjonen så sterkt jeg kunne, jeg gjenopplevet den noen minutter. Så startet jeg programmeringen. Jeg konstaterer at angsten er betydelig reduser, jeg vil ha angsten helt bort, jeg har ikke angst lenger, jeg føler ikke angst, nå går alt bedre og bedre og bedre. Når jeg talte meg ut igjen og sa: når jeg kommer til tallet fem, er jeg lys våken, har det helt fint, jeg har perfekt helse og har det bedre en før, da bruste det hver gang i kroppen, akkurat som det var kullsyrebobler i blodomløpet, jeg smilte og var alltid kjempeopplagt.
Jeg fikk ett helt nytt liv. Når det kom ett tilløp til angst, noe som er skjeden nå, sa jeg til meg selv: Det er Bare angst, jeg blir ikke redd lenger, har roen og jeg får ikke noen form for anfall, lett uro kan vente til en av mine daglige turer på nivå. Jeg har i en lang periode av livet mitt dessverre hatt en del uhell og hendelse, ja noen virkelige prøvelser. Men angsten har aldri kommet tilbake på grunn av dette, SilvaMetoden er kommet for å bli i mitt liv og jeg anbefaler det til mange rundt meg. Det er flere av teknikkene som virker for meg, men andre får jeg ikke til enda, men det er spennende å prøve hele tiden for å finne ut den rette vinkelen som skal til for å få suksess. Roma var ikke brygget på en dag. Jeg er tålmodig av natur, og vet at jeg skal være helt på toppen til slutt. Men jeg er, og har vært siden jeg startet med SilvaMetoden, glad igjen, positiv og bevisst på mye mer en jeg var før. Ja, det går bedre og bedre og bedre.
Håper dette kan inspirere andre til å finne sin vei når det stormer. SilvaMetoden fungerer og har hjulpet meg ut av noe som var ubeskrivelig fælt å være gjennom. Men så lenge man ikke gir opp, og arbeider med situasjoner man kommer opp i. Det er alltid håp om å lykkes. JEG GJORDE DET Hjertelig takk Jose Silva.
Bedre og bedre …
Jan Erik
