Jeg søkte ikke mer enn én jobb (der jeg er i turnus nå), og den visste jeg at jeg ikke ville få (fordi det var flere vikarer som gikk foran meg i køen, fordi jeg er helt "fersk", og fordi jeg uansett ikke kunne begynne før et par måneder etter tiltredelsesdato); jeg søkte mer for å si at "jeg trives på denne arbeidsplassen, og skulle det dukke opp noe senere, er jeg interessert".
Jeg tenkte en del på at jeg burde sette meg ned og søke flere jobber(og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde gjort det), men likevel var det noe i meg som sa at "noen kommer til å komme med en jobb til deg, du trenger ikke å anstrenge deg". Jeg gikk inn på nivå noen ganger, så svært levende for meg at jeg gikk inn på kontoret til avdelingslederen (jeg kjenner ham ikke så godt, og visste at hun trolig ikke hadde noe bilde av hvordan jeg er verken som fysioterapeut eller ellers)og sa til henne: "Du må ansette meg, jeg er et godt menneske og en god fysioterapeut; du vil ikke angre. Jeg kommer til å bli en ressurs for dere". Jeg trodde og håpet at dette ville ha effekt, men kunne ikke forstå hvordan; alle stillingene var nylig besatt, og det så ikke ut til å bli noen åpninger med det første. Jeg ville SÅ gjerne fortsette på denne arbeidsplassen!! Jeg våknet også opp om natten noen ganger(hadde programmert for å finne best mulig tidspunkt for å "snakke" med henne),og gjentok prosedyren.
En dag kom en kollega av meg og fortalte at hun kanskje hadde funnet en jobb til meg et annet sted; et vikariat av forholdsvis kort varighet hos en privat fysioterapi-bedrift. Jeg tok kontakt med arbeidsgiveren, og han ba meg om å komme til intervju. Jeg gruet meg litt (jeg tenkte at de fleste jeg kjenner har gått relevante fagrettede kurs, og ville kanskje stille sterkere enn meg i jobbsammenheng; jeg har prioritert å gå på Silva-kurs og liknende kurs det siste året, og har for tiden vært mer opptatt av å jobbe med meg selv enn å lære mer innen faget mitt!).
Før intervjuet gikk jeg inn på nivå og programmerte at jeg ville få jobben. Det viste seg at arbeidsgiveren var veldig fokusert på helhetlig behandling, og at de på dette stedet jobbet mye med en del østlige behandlingsformer/trening. Noe som passet meg helt utmerket! Vi fant tonen, og ble sittende og prate som gamle kjente. Jeg fantes ikke nervøs lenger! Da han hørte at jeg bruker Silvametoden, virket han veldig fornøyd (jeg hadde overhodet ikke hatt noen planer om å fortelle dette, men det ble naturlig da jeg skjønte hvilken livsfilosofi han hadde, og at vi tenkte veldig likt). På dette stedet ville jeg kunne få jobbe veldig fritt med ting som interesserer meg (mitt store mål er å jobbe med en kombinasjon av fysisk og mental trening, og det ville jeg nok få på dette stedet).
Jeg programmerte igjen at jeg skulle få stillingen, og kom da også til andregangs-intervju, mer praktisk rettet denne gangen. Jeg hadde på følelsen at jeg ville få jobben, og skulle få vite utfallet onsdagen etter.
I mellomtiden dro jeg på ferie, og var mer opptatt av min brors bryllup enn noe annet. Jeg hadde så klart lyst på jobben hos den private bedriften, men en liten del av meg hadde enda litt mer lyst til å jobbe på turnus-stedet en stund til. Jeg var uansett ganske avslappet til det hele og glad for å ha kommet til et intervju. Plutselig en kveld slo det en følelse/intuisjon ned i meg: "du kommer til å få flere jobbtilbud". Jeg ante ikke hvor det kom fra, men det kjentes veldig riktig. Jeg programmerte litt til for at jeg skulle få jobb på turnusstedet også, i tillegg til å programmere for den andre jobben. (Ikke for å være grisk, bare for å maksimere sjansene mine...)
Jeg hadde fortsatt ferie, og på tirsdag ringte en kollega fra turnusstedet. Vi småpratet litt, og jeg lurte litt på hvorfor hun egentlig ringte. Han: "Jeg må fortelle deg noe: en av de som fikk fast stilling nylig, skal ut i permisjon, og nå står det et vikariat ledig. Vi anbefalte deg til jobben. Jeg vet at du kanskje får en annen jobb snart, men jeg ville bare at du skulle være forberedt i tilfelle de ringer deg herifra for å høre om du er interessert i jobben/vil komme til intervju". Kan dere tenke dere jeg ble paff?! Programmeringen så ut til å virke! Men jeg skulle jo få beskjed ang. jobben i den private bedriften dagen etter, og tenk om jeg fikk den før de evt. ringte meg fra turnusstedet?? Jeg hadde jo innerst inne følt meg mest klar for å fortsette på turnusstedet hele tiden, men trodde ikke det var noen reell mulighet for det. Jeg ble oppglødd, forvirret, glad og spent på én gang!
Jeg satte meg sporenstreks ned og programmerte: jeg så for meg at jeg gikk inn på kontoret til avdlingslederen på turnusstedet og sa til ham: "dere vil ha meg til jobben, men du MÅ ringe meg tidlig i morgen, for jeg får trolig også et annet jobbtilbud i morgen. Hvis dere vil ha meg må dere være raske!" Jeg programmerte også at han fra den andre jobben måtte ringe senere på dagen. Da jeg våknet utpå formiddagen dagen etter hadde de ringt fra turnusstedet og lagt igjen beskjed, og om jeg kunne ringe tilbake. Akkurat det jeg programmerte for!
Jeg ringte, og lederen fortalte at det hadde kommet en åpning - og om jeg ville ha jobben. Jeg svarte så klart ja! :) Litt etter ringte han fra den private bedriften også og tilbød meg jobb..! Han ble skuffet da jeg takket nei, og jeg skjønte det slik at de hadde ordnet stillingen for at den skulle passe spesielt godt til meg (og så vidt jeg skjønte var det en fast jobb, ikke et vikariat slik jeg først trodde)! Snakk om overflod!
Men historien slutter ikke helt enda. Etter dette hadde jeg en sterk følelse av at det ville komme et tredje jobbtilbud (fornuften min sa "nei, nå får du gi deg; hvordan skulle dét gå til? Nå har du en jobb, og du har fått to tilbud, ikke tenk mer på det").
Etter et par uker jeg melding fra en perifer bekjent. For et år siden nevnte hun at jeg burde komme og jobbe hos henne når jeg var ferdig i turnus(som fysioterapeut, privat institutt - med driftstilskudd. Jeg trodde halvveis hun spøkte på det tidspunktet og tenkte ikke mer over det). Nå spurte hun om jeg ville ha jobb! Det kom et tredje jobbtilbud! Ganske utrolig i dagens arbeidsmarked, og særlig når man ikke engang er helt ferdig utdannet.
Moralen er altså: bestem deg for hva du vil ha, gå på nivå, og programmér. Ikke tenk på hvordan dine ønsker skal gå i oppfyllelse eller fokusér på at dette "sikkert ikke er mulig". La tiden og intensjonene dine jobbe for deg. Det hører med til historien at jeg før jeg gikk på mitt første Silvakurs har hatt perioder med til dels alvorlig sykdom, noe som har tatt veldig på. Etter at jeg begynte å bruke metoden har jeg fått mer og mer kontroll både over sykdom og eget liv; jeg har blitt mitt gamle positive jeg – bare enda bedre!
Tusen takk! Bedre og bedre…
Deltaker SilvaMetoden
