Da jeg fikk brevet med invitasjon til audition, begynte jeg forberedelsene. Jeg hadde hørt via andre som hadde vært på audition, om hvordan det gikk for seg. Jeg gikk på nivå, og levde meg inn i settingen. Gikk gjennom hele scenarioet med at jeg stod foran kamera og juryen og snakket og følte at jeg fikk feedback om at de likte meg og ville ha meg med videre. Dette gjorde jeg bare en gang.
Audition-dagen kom, og vi var rundt 30 mennesker i en sal, og hver og en av oss skulle opp foran kamera og jury og snakke om oss selv og hva vi ville bruke pengene til. Jeg skravlet i vei, og følte virkelig at det gikk rett hjem hos juryen.
Vi skulle så vente i 10 minutter mens juryen trakk seg tilbake for å diskutere. Bare 4 fikk gå videre til et dypere intervju, men om vi fikk bli med i programmet ville ikke bli bestemt før om et par uker. Jeg følte meg litt usikker, men likevel merkelig rolig, for jeg tenkte at hvis jeg nå går videre, så er det pga SilvaMetoden, og da skal jeg virkelig jobbe mye med den for å gå videre.
Juryen kom tilbake, og jeg ble nevnt som en av de 4! Jeg holdt på å dette av stolen.
Så skulle jeg snakke alene med juryen og et kamera i 15 minutter. Da jeg gikk derfra, hadde jeg ingen formening om jeg kom til å gå videre eller ikke, men slo meg til ro med at dette skulle SilvaMetoden fikse for meg. Det skulle gå 2 uker før jeg fikk svar på om jeg fikk være med i programmet eller ikke.
I løpet av disse to ukene gikk jeg flere ganger på nivå for å øve meg. Noen ganger visualiserte jeg at jeg var på innspilling, jeg forsøkte å visualisere at jeg mottok den hyggelige telefonsamtalen om at jeg skulle få være med, men av en eller annen grunn følte jeg at jeg ikke fikk det til. Det var nå gått 14 dager, og jeg følte at håpet rant ut. Jeg var litt lei meg den siste kvelden da jeg gikk å la meg. Da jeg skulle sove, gikk jeg igjen på nivå. Og denne visualiseringen var fullstendig annerledes enn noen av de andre. Jeg sa først til meg selv at jeg ønsket å være på innspillingen, jeg ER på innspillingen til “Deal or no deal” med Sturla Berg-Johansen som programleder. Og jeg VAR der! Jeg snakket og lo med Sturla, jeg kjente lukten av studio, jeg kjente varmen fra studio-lysene. Da jeg sovnet VISSTE jeg at nå funket det
Dagen etter ringte de fra programmet og fortalte meg at jeg var en av de heldige som var trukket ut til å delta.
